Hallo? Hallo! Hvordan står det til?

15/12/07 20:07 | Klubben

Noen får en perfekt avskjed med RBK. Bent Skammelsrud er et kroneksempel. Bent kunne forsvart plassen sin i minst to år til, men det ville vært feil å gjøre det. Selv om han ikke følte seg klar for å legge opp, fikk han beskjed om at det var slutt. Som den gode trønderen Bent er, sa han "RBK eller ingenting" og bestemte seg for at det ikke var aktuelt å gå til en annen klubb - selv om tilbudene var der. Det ble en stor slutt på en stor karriere. Æresrunde og 21 000 tårevåte trøndere som bønnfalt ham om å ta en sesong til.

Nestemann var Erik Hoftun. Da Kong Erik parkerte jyplingen Trond Olsen med ei frekk overstegsfinte etter 119 solide cupfinaleminutter i 2003, og trillet en målgivende førtifemgrader til Jan Gunnar Solli, kunne han ikke toppet karrieren bedre. Han kunne reist seg på banketten, pekt nese til de udugelige landslagstrenerne som foretrakk benkeslitere i England foran Kyrksæterøras store sønn og europeiske angriperes skrekk, og sagt at det har vært moro, men nå er det slutt. Jeg gir meg på topp, kunne Erik sagt, og blitt husket som legenden som ga seg på perfekt tidspunkt. I stedet begynte en lite ærefull ferd fra en tvilsom plass i startelleveren, via benken og til spill i Adeccoligaen for Bodø/Glimt. Fire år for mange på slutten av en ellers enorm karriere.

Roar. Kjære, kjære Roar. Vi mistenker at det var deg, i et tidligere liv, som ble opprinnelsen til distansen maraton. Du må love oss én ting, Roar: Ikke la oss huske deg som den som holdt på for lenge. Hvis det fortsatt klør for mye i beina kan du begynne med saueleting i Namdalen, men ikke bli en utslitt veteran som ikke vet å gi seg. Det samme gjelder forsåvidt Christer Basma. Den trofaste sliteren, oversett når han gjør det bra, utskjelt når han gjør det mindre bra. Det er en kunst å vite når karrieren bør være over. På et eller annet tidspunkt greier man ikke å revansjere seg lenger.

En som vil bli husket fordi han var fullstendig idiot, og ga avkall på ethvert positivt ettermæle han måtte ha gjort seg fortjent til, er Vidar Riseth. Neida, vi er ikke bitre. Vidar er 35 år og burde egentlig selv ha innsett at hans tilstedeværelse i A-stallen begynte å tære på mulighetene for talentene våre. Det kunne Vidar ha innsett, og dratt hjem til Frosta for å dyrke poteter og bygge hytter og bli spillende trener for et fjerdedivisjonslag.

Men kona til Vidar er fra Kongsvinger og vil hjem, og Vidar vil derfor spille fotball for et lag på Østlandet. Javel, tenker vi - spill for Kongsvinger, da. Eller Jevnaker. Eller KFUM/Oslo eller bedriftslaget til Mjøsa Taxi. Bare ikke Lillestrøm.

En ting er å ikke være spesielt intelligent i valget av klubb, en annen ting er å juge. Vidar ble ikke satset på av Tørum i høst, sier han. Buhuu. De slemme trenerne vil ikke satse på en juletreselger på snart førti. Derfor dukket Lillestrøm opp, ganske beleilig. Artig da at Lillestrøm selv sier at de har jobbet med overgangen i et års tid. Et par uker før han tar imot sølvpengene sine sier dessuten Vidar i media at en kontraktsforlengelse er rett rundt hjørnet. Den gutten kan jaggu spøke.

Dette burde vært en grei sak - Kanarifansen ville ikke ha ham, vi ville ikke at han skulle til Lillestrøm. Det Vidar dermed gjør er å flekke en tydelig langfinger til alle som prøvde å hjelpe ham til å tenke på ettermælet sitt. Han og Frode Kippe har sikkert mye å lære hverandre, mens vi lærer oss et refreng på en sang utenat. Et refreng som for all evighet markerer hvem som blir husket - og hvem som ikke blir det.

"Som løvetann i asfalt
Som at to pluss to e fire-null
Erik, Bent og Roar
Ja, gråstein det kan bli te gull"